Trenger vi et ytre kompass?
Livet består av mange prosjekter, men tiden er begrenset. Ofte kan vi føle et krysspress. Nettopp derfor er det nyttig å stoppe opp og stille noen spørsmål:
Hva bør jeg gjøre mindre av?
Hva bør jeg gjøre mer av?
Hvilken retning ønsker jeg at livet mitt skal ta?
Sigmund Freud beskrev superegoet som summen av de verdier, normene og forventningene vi bærer med oss; med andre ord, alt vi føler at vi «bør» gjøre. Det fungerer som en form for indre ledelse, et kompass som styrer egoet. Men dette kompasset har en svakhet: Det er ikke nødvendigvis vårt eget. Det formes av foreldre, kultur og samfunn. Det kan gi retning, men også skape skyldfølelse og indre konflikt. Kanskje trenger vi også et ytre kompass; perspektiver utenfra som hjelper oss å ta egne valg.
Gjennom historien har tenkere og forskere gitt oss ulike måter å møte livets utfordringer på:
Buddha: Se klart, gi slipp. Finn din indre ro
Aristoteles: Et godt liv skapes gjennom handling
Marcus Aurelius: Vurderinger og tanker former livet
Søren Kierkegaard: Møt mennesket der det er
Leo Tolstoj: Grådighet gjør at vi mister alt, til og med livet.
Henrik Ibsen: Vær deg selv, men ikke deg selv nok
Albert Einstein: Snakk til meg, som om jeg er et lite barn
Viktor Frankl: Mening skapes gjennom ansvar og valg
Daniel Kahneman: Tar jeg snarveier uten refleksjon?
Mihaly Csikszentmihalyi: Flow gjennom fokus og mestring
Martin Seligman: Vi blomstrer gjennom våre styrker
Carol Dweck: En vekstorientert tankegang gir læring
Bør vi i større grad la oss inspirere av slike perspektiver? Kan ett enkelt utsagn hjelpe oss å justere kursen og se oss selv tydeligere?
Superledelse handler om hvordan andre kan støtte og utfordre vår egen selvledelse. Det innebærer å løfte blikket med jevne mellomrom og spørre: Er jeg på vei i riktig retning? Det krever å se oss selv utenfra, inspirert av andre, men ikke styrt av dem.
Til syvende og sist står vi igjen med ett avgjørende spørsmål: Er det jeg som styrer kompasset, eller lar jeg kompasset styre meg?