Trenger vi mentale modeller for å lykkes?

TRENGER VI MENTALE MODELLER («KART OG KOMPASS») for å lykkes med ledelse, ledertrening og utvikling av mennesker? Jeg tror svaret er ja, men modellen må utvikles videre. Jeg tror likevel et sentralt ord er balanse. Jeg har også tro på begreper som omsorgempati, mestring, metaledelse og metakognisjon. De sistnevnte betegnelsene innebærer å vurdere sine egne tanker, følelser og handlinger utenifra; - gjerne som en 3.- person.

KROSS (2021) viser at tredjepersons, eller distansert, selvsnakk bidrar til bedre regulering av følelser, enn førstepersons selvsnakk («jeg»). Dette samsvarer generelt med Marcus Aurelius’ antakelse, at våre opplevelser i stor grad formes av våre tanker.

SUPERLEDELSE er ikke en betegnelse som gir gode assosiasjoner. Enkelte filosofer, forfattere og forskere, fra Sokrates og Marcus Aurelius, via Sören Kierkegaard, Lev Tolstoj og Fjodor Dostojevskij til dagens Adam Grant og Brené Brown, har kommet med spennende innspill. Dette understreker også betydningen av hybrid tenking. (Finnes det en bedre betegnelse enn Superledelse?)

BRENÉ BROWN argumenterer for at sårbarhet, forstått som villighet til å ta risiko ved å vise følelser, er en kjernekomponent i mot og effektivt ledelse. Dette er også et eksempel på hybrid tenking. Kjente prosesser settes sammen på nye måter og gir balanse og synergi. Noe av det mest spennende er balansen mellom fornuft og følelser, altså hjernestrukturene prefrontal cortex og amygdala. Hybrid tilnærming medfører at flere «nye» prosesser blir sentrale.

VI STÅR OVERFOR SPENNENDE tanker og modeller når det gjelder ledelse, ledertrening og menneskelig utvikling, ikke minst ved hjelp av KI. Det er likevel grunn til å minnes Albert Einstein. Han uttrykte det ikke direkte, men hadde trolig følgende intensjon: Alt bør gjøres så enkelt som mulig, men ikke enklere.